Når du skal skrive om en sak er det en ting som alltid må komme først. Å holde på leserne, ikke å slite de ut. Teksten nedenfor er så slitsom å lese at det virker som at målet er å skremme bort. Hvor er menneskene i teksten? Det er et paradoks at politikere, som helst ønsker å tiltrekke seg flest mulig velgere, kan være så upersonlige i språket.
«Oslos budsjett prioriterer investeringer for de oppvoksende generasjoner. Oslo er i den gode situasjon at det er stor vekst i barne-befolkningen, spesielt i indre by. Til tross for dette har Oslo klart å tilby plass til stadig flere, alle som har rett på plass får tilbud, og 44 prosent av ettåringene uten lovfestet rett har barnehageplass.» -
Oslo Kommune svarer Don Martin
Les nå teksten under.
«Jeg holdt på å skrive om ransbølgen. Det var noe som skurra med oppstyret rundt hvor farlig Oslo var. Det er selvfølgelig forferdelig at barn raner barn, eller at barn raner gamle. Men det virket blåst ut av proporsjon. Og det var noe som manglet fra bildet.» -
Don Martin, rapper
Nå handler ikke dette innlegget om politiske uttalelser, men hvordan du og jeg skal unngå å være vage når vi skriver. Hva er det Don Martin gjør riktig som Oslo kommune bommer på? Politikere er et enkelt mål, men i informasjonssamfunnet vi lever i finnes det ingen mangel på dårlige eksempler. Terskelen for å mene noe offentlig er så lav at i praksis gjør alle det. Vi kommenterer daglig i sosiale medier. Dette er i tillegg til tekstene vi skriver i jobben; eposter, rapporter, tilbakemeldinger, notater, osv... Her er det heller ingen mangel på upersonlige tekster.
*
Første steg. Lær deg de grunnleggende prinsippene som skiller god fra dårlig
sakprosa. Tro overfor
min egen læringsprosess finner jeg en bok jeg kan lese om emnet, motivert av at jeg plutselig skriver sakprosa regelmessig. Med bloggen føler jeg et ansvar for å bli bedre på å skrive. Første steg for meg har vært å lese boken
Josh Kaufman anbefaler om emnet.
On Writing Well, skrevet av tidligere Yale-professor William Zinsser, handler om prinsippene som brukes i god sakprosa.
Det viktigste rådet som gis i boken kommer tidlig. Alle de andre er på et eller annet vis bygget rundt rådet som er lagt frem som et grunnprinsipp. Zinsser skriver:
«... the personal transaction [is] at the heart of good non-fiction writing. Out of it come two of the most important qualities that this book will go in search of: humanity and warmth.»
Det er ikke sikkert at du kan sette fingeren på hva som er forskjellen mellom de to sitatene i begynnelsen av innlegget, men du er sikker enig i at det ikke er mye menneskelighet og varme i setningen: «Oslos budsjett prioriterer investeringer for de oppvoksende generasjoner.» Her kommuniseres det ikke med noen. Jeg har forståelse for at politikere nødvendigvis må være politisk korrekte, men husk også at de mest minneverdige politiske talene er både varme og menneskelige.
Det er litt urettferdig å sammenlikne teksten til Don Martin, en rapper som lever av å formidle sterke meninger, med teksten til Oslo kommune. Men poenget med dette innlegget kommer veldig tydelig frem ved å sammenlikne disse tekstene. Hemmeligheten ved menneskelig sakprosa er
enkelhet. Det betyr blant annet:
- Ikke skriv en setning eller bruk ord du aldri ville sagt i en samtale.
- Kort er bra. Bruk korte ord og skriv enkle setninger.
- Skriv i førsteperson hvis mulig. Hvis ikke, skriv i andreperson.
- Bestem deg for tidsbøyning.
- Skriv som en virkelig person.
«De oppvoksende generasjoner» og «barnebefolkningen» er ikke eksempler på enkle korte ord. Hvor ble det av barn og ungdom? Dessverre må politikere noen ganger forsvare det som ikke kan forsvares. Da oppstår lange politiske ord og uttrykk der det menneskelige har forsvunnet. Gjør teksten personlig. Leseren ønsker ubevisst å identifisere seg med deg, slik vi gjør i samtale.
Les teksten til Don Martin igjen. Du klarer umiddelbart å se mennesket bak setningen. Han skriver korte setninger, bruker hverdagslige ord og aktive verb. De er ikke tilfeldige. Det ligger mye hardt arbeid bak enkle setninger.
«... the secret of good writing is to strip every sentence to its cleanest components. [...] The point is that you have to strip your writing down before you can build it back up.»
*
On Writing Well har mange generelle råd, og noen spesielle. Blant annet gir den råd
om hvordan å skrive bedre i jobbsammenheng. Boken inneholder også
kapitler som jeg hoppet over fordi de ikke var relevante for meg.
Kapitler om blant annet sportskommentering og om å kritisere kunst. Men boken er velskrevet og vil uten tvil hjelpe deg til å bli en bedre skribent. Jeg kan enkelt anbefale boken til alle som ønsker å bli bedre på å skrive sakprosa. Dessuten hagler det av gullkorn gjennom hele boken.
«Readers want the person who is talking to them to sound genuine. Therefore a fundamental rule is: be yourself. No rule, however, is harder to follow.»
