tirsdag 17. desember 2013

Om å skrive godt

Om å skrive godt, Flickr
Når du skal skrive om en sak er det en ting som alltid må komme først. Å holde på leserne, ikke å slite de ut. Teksten nedenfor er så slitsom å lese at det virker som at målet er å skremme bort. Hvor er menneskene i teksten? Det er et paradoks at politikere, som helst ønsker å tiltrekke seg flest mulig velgere, kan være så upersonlige i språket.

«Oslos budsjett prioriterer investeringer for de oppvoksende generasjoner. Oslo er i den gode situasjon at det er stor vekst i barne-befolkningen, spesielt i indre by. Til tross for dette har Oslo klart å tilby plass til stadig flere, alle som har rett på plass får tilbud, og 44 prosent av ettåringene uten lovfestet rett har barnehageplass.» - Oslo Kommune svarer Don Martin

Les nå teksten under.

«Jeg holdt på å skrive om ransbølgen. Det var noe som skurra med oppstyret rundt hvor farlig Oslo var. Det er selvfølgelig forferdelig at barn raner barn, eller at barn raner gamle. Men det virket blåst ut av proporsjon. Og det var noe som manglet fra bildet.» - Don Martin, rapper

Nå handler ikke dette innlegget om politiske uttalelser, men hvordan du og jeg skal unngå å være vage når vi skriver. Hva er det Don Martin gjør riktig som Oslo kommune bommer på? Politikere er et enkelt mål, men i informasjonssamfunnet vi lever i finnes det ingen mangel på dårlige eksempler. Terskelen for å mene noe offentlig er så lav at i praksis gjør alle det. Vi kommenterer daglig i sosiale medier. Dette er i tillegg til tekstene vi skriver i jobben; eposter, rapporter, tilbakemeldinger, notater, osv... Her er det heller ingen mangel på upersonlige tekster.

*
Første steg. Lær deg de grunnleggende prinsippene som skiller god fra dårlig sakprosa. Tro overfor min egen læringsprosess finner jeg en bok jeg kan lese om emnet, motivert av at jeg plutselig skriver sakprosa regelmessig. Med bloggen føler jeg et ansvar for å bli bedre på å skrive. Første steg for meg har vært å lese boken Josh Kaufman anbefaler om emnet. On Writing Well, skrevet av tidligere Yale-professor William Zinsser, handler om prinsippene som brukes i god sakprosa.

Det viktigste rådet som gis i boken kommer tidlig. Alle de andre er på et eller annet vis bygget rundt rådet som er lagt frem som et grunnprinsipp. Zinsser skriver:

«... the personal transaction [is] at the heart of good non-fiction writing. Out of it come two of the most important qualities that this book will go in search of: humanity and warmth.»

Det er ikke sikkert at du kan sette fingeren på hva som er forskjellen mellom de to sitatene i begynnelsen av innlegget, men du er sikker enig i at det ikke er mye menneskelighet og varme i setningen: «Oslos budsjett prioriterer investeringer for de oppvoksende generasjoner.» Her kommuniseres det ikke med noen. Jeg har forståelse for at politikere nødvendigvis må være politisk korrekte, men husk også at de mest minneverdige politiske talene er både varme og menneskelige.

Det er litt urettferdig å sammenlikne teksten til Don Martin, en rapper som lever av å formidle sterke meninger, med teksten til Oslo kommune. Men poenget med dette innlegget kommer veldig tydelig frem ved å sammenlikne disse tekstene. Hemmeligheten ved menneskelig sakprosa er enkelhet. Det betyr blant annet:

- Ikke skriv en setning eller bruk ord du aldri ville sagt i en samtale.
- Kort er bra. Bruk korte ord og skriv enkle setninger.
- Skriv i førsteperson hvis mulig. Hvis ikke, skriv i andreperson.
- Bestem deg for tidsbøyning.
- Skriv som en virkelig person.

«De oppvoksende generasjoner» og «barnebefolkningen» er ikke eksempler på enkle korte ord. Hvor ble det av barn og ungdom? Dessverre må politikere noen ganger forsvare det som ikke kan forsvares. Da oppstår lange politiske ord og uttrykk der det menneskelige har forsvunnet. Gjør teksten personlig. Leseren ønsker ubevisst å identifisere seg med deg, slik vi gjør i samtale.

Les teksten til Don Martin igjen. Du klarer umiddelbart å se mennesket bak setningen. Han skriver korte setninger, bruker hverdagslige ord og aktive verb. De er ikke tilfeldige. Det ligger mye hardt arbeid bak enkle setninger.

«... the secret of good writing is to strip every sentence to its cleanest components. [...] The point is that you have to strip your writing down before you can build it back up.»

*
On Writing Well har mange generelle råd, og noen spesielle. Blant annet gir den råd om hvordan å skrive bedre i jobbsammenheng. Boken inneholder også kapitler som jeg hoppet over fordi de ikke var relevante for meg. Kapitler om blant annet sportskommentering og om å kritisere kunst. Men boken er velskrevet og vil uten tvil hjelpe deg til å bli en bedre skribent.  Jeg kan enkelt anbefale boken til alle som ønsker å bli bedre på å skrive sakprosa. Dessuten hagler det av gullkorn gjennom hele boken.

«Readers want the person who is talking to them to sound genuine. Therefore a fundamental rule is: be yourself. No rule, however, is harder to follow.»


lørdag 7. desember 2013

Tilfeldig læring - en tidstyv?

Tidstyv - JPs at Flickr
"Ikke gjør som mora di sier, Jens!" Et klassisk Egner-sitat. Barn vet at de må høre på voksne. Dette vet de gjennom hele skoleperioden, der de i tillegg må høre på lærerne. Noen går videre til å studere mens andre begynner i jobb som lærling. Også her har man en eller flere "voksne" som veileder dem gjennom læringsprosessen. På et tidspunkt derimot, står de der, helt uten en å leie dem. Hva gjør de nå?

Da jeg som nyansatt ble tildelt veileder var det for å lette på denne overgangen. Overgangen fra alltid å ha en "voksen", som fortalte meg hva jeg skulle gjøre, til å bli selvstendig. Det betydde ikke at jeg skulle slutte å lære, det betydde bare at jeg, og bare jeg, var ansvarlig for min egen utvikling.

Det samme gjelder utenfor jobbsammenheng. Jeg er glad i å lære nye ferdigheter. Det gjør livet rikt. Jeg har for eksempel ambisjoner om å lære meg spansk, bli bedre på langrenn og lære om fotografi. Det er ingen som forteller meg hvordan jeg skal lære disse ferdighetene. Blir min utvikling og læring i for stor grad styrt av tilfeldigheter? Tenk på deg selv, har du kontroll på egen utvikling og læring?

En ting vi ikke kommer utenom er at vi har begrenset med tid, i hverdagen og i livet. Jeg er en pragmatisk person og liker effektive prosesser, så hvorfor ikke lære nye ting på en smart måte? Både på jobb og på fritiden. For meg handler dette om styrt selvutvikling. For meg er tilfeldig læring en tidstyv. Tilfeldig læring tar lengre tid enn styrt læring. Dessuten er det gøy med rask fremgang!

Slik jeg ser det har jeg to fundamentale valg: Jeg kan overlate min utvikling til tilfeldighetene, eller jeg kan ta kontroll over den.

DET FØRSTE er enklest. Det første krever ingen viljestyrke eller tankekraft. Jeg trenger ikke se særlig langt frem i tid, men tar avgjørelser ved hver eneste korsvei og vurderer veivalgene etterhvert som de oppstår. Jeg tar valg på intuisjon.

Det er flere grunner til at dette ikke er en god løsning. For det første har jeg elendig intuisjon i de fleste viktige situasjoner. Jeg blir styrt av primitive impulser som stammer tilbake fra da vi bodde i huler. Da ble vi nødt til å ta valget som ga oss størst sjanse for å overleve. Eksempler på slike impulser er;
  • Tapsaversjon: Vi legger for mye vekt på tap. Eksempel: Du blir tilbudt et veddemål. Mynt eller kron. Lander den på mynt må du betale 1000 kr av egen lomme. Lander den på kron får du 1200 kr. Tar du veddemålet? Hvis ikke, hvor høy må summen være på kron for at du takker ja?
  • Latskap: Vi er iboende late. Dette var essensielt for overlevelse da vi bodde i huler. Vi måtte ha energi til overs for å takle livstruende hendelser. Hvor ofte opplever du en livstruende hendelse?
  • Intuitiv heuristikk: Når vi blir stilt overfor et vanskelig valg konstruerer vi automatisk et enklere valg og svarer på dette. Vi kan stole på vår egen eller andres intuisjon hvis disse to kriterier er oppfylt (noe de som oftest ikke er):
    1. Miljøet situasjonen oppstår i er tilstrekkelig stabilt og gjentakende.
    2. Du, eller "eksperten", har tilbragt rimelig lang tid i dette miljøet.
  • Frykt for å angre: Vi velger ofte det trygge og kjente i frykt for å angre på valget. Vi liker oss i komfortsonen, men må også være klar over at det er utenfor vi har størst utvikling.
  • Mangel på evne til statistisk tenking: Statistisk tenkning går under "vanskelige problemer" og blir offer for intuitiv heuristikk. Det er vist at selv statistikere har dårlig intuisjon. De er også mennesker. Les eksemplet om bonden og bibliotekaren.
DET ANDRE, å ta kontroll på egen utvikling, er verre. Det krever disiplin. Hvis jeg velger å lære nye ting på en måte som alltid krever viljestyrke, så vil jeg til slutt gi opp. Viljestyrke er en begrenset ressurs hos oss. Husk også at vi kun har ett lager med viljestyrke. Det er ikke sånn at jobb og fritid har hvert sitt lager. Begge tapper den. Hvis du er tom når du kommer hjem fra jobb, vil du ikke ha mer å gi til andre ting. Dette høres ganske dystert ut. Men det finnes råd!

"Prosesser! Prosesser!" På jobb snakkes det alltid om prosesser. Hva mener de med det? Prosesser er nemlig en av de tingene som din jobb, og organisasjoner generelt, er bedre på enn enkeltmennesket. Prosesser gjør at vi roer ned og tenker oss om (jmf. Thinking Fast and Slow). Prosesser kan forbedres. Det kalles en læringsprosess (det er ikke alle som er det). De trenger ikke å være for detaljerte, men akkurat generelle nok til at ulike aktiviteter kan kjøres gjennom samme prosess.

Et eksempel på mine prosesser er: Før jeg drar på en telttur finner jeg alltid frem en pakkeliste som jeg har lagret i Dropbox. På denne måten er jeg sikker på at jeg ikke glemmer noe. Jeg oppdaterer ikke listen lenger. Den er "utlært". "Checklisting" er en av de enkleste og mest effektive prosessene som finnes.

Når det gjelder min prosess for selvutvikling må jeg innrømme at jeg ikke har kommet i mål enda. Jeg er i gang med en prosess for å finne ut av det. Jeg lover å oppsummere den i et innlegg når jeg har et førsteutkast, men jeg kan i dag avsløre følgende punkter (i tilfeldig rekkefølge):
  • Finn den eller de beste kildene til læring. Umiddelbart! Noen har mye mer erfaring enn deg med akkurat det du skal lære deg. Få tak i en bok, les om emnet på internett eller få tak i en ekspert (f.eks. gå på kurs).
  • Gjør læringen om til en vane. Sett av tid til å lære, eller trene, til faste tidspunkt i løpet av uken. I begynnelsen vil det kreve viljestyrke. Etterhvert blir det en vane.
Glem ikke tidstyven.

"Har du tid? / Eg vil ha! / All di tid / skal eg ta!" - Per Olav Kaldestad